Det er lov å drømme

Skikjøring har alltid vært viktig for meg. I alle ferier med snø har jeg hatt alpinski på bena. Nå er jeg gift med en habil skikjører som i 20 år har leid hytte på åremål i Hemsedal. Barna mine er gode på ski, den eldste har vunnet Freeride-konkurranse tre år på rad. En stolt mor må ha lov til å nevne det, men også ha umåtelig lyst til å følge opp sine barn i skibakken, hvertfall være med å heie.

Etter hjerneslaget satt jeg i rullestol i seks måneder. Jeg drømte om å få til mye; få høy puls, kunne hive etter pusten igjen, å kunne svømme og kjøre alpint. Alle disse drømmene var mål jeg etterhvert trodde jeg skulle få til.

Også vinteren etter hjerneslaget leide vi hytte på åremål mellom Skogshorn og Lykkja, ca. 20 minutters kjøring til Hemsedal alpinsenter. Hytta lå i en liten helling som også var et jorde, brukt som beitemark om sommeren. Så fort snøen kom, pakket vi bilen og flyttet inn for vinterens helger og ferier.

Familien min dro til skianlegget og jeg ryddet av frokostbordet og la meg på sofaen til ladning. Da de dro fra bakken ringte de meg, og min trening kunne begynne. For det første er det mange plagg som skal på; superundertøy, ullbukse og skibukse. Ullbukse både fordi blodomløpet i halve kroppen er dårligere, derfor begynner jeg veldig fort å fryse, men også fordi det er mindre muskulatur på min affiserte side så det gjør utrolig vondt å ramle på hofta. For det andre er det utrolig mange låser som må lukkes med en hånd; støvelspenner, glidelåser, ryggplate og hjelm. Nå holdt jeg på å glemme vottene. Kronglete å få på seg vott på en hånd som ikke vil åpne seg. For det tredje så har jeg droppfot; ikke noe muskulatur kan hjelpe ankelen når støvelen skal på.

Da jeg hadde fått på meg klær og støvler gikk jeg ut for å ta på meg skiene som var satt frem til meg utenfor hyttedøra. Familien min hadde kommet tilbake fra skibakken for lenge siden, og var ute og lekte. Jeg strevde med å få på meg skiene, både fordi det var vanskelig å styre det affiserte benet, men også fordi det var vanskelig å balansere på ett ben. Det at det var snø under støvlene gjorde det ikke lettere. Når skiene endelig var på, begynte tråkkinga. Jeg måtte gå sidelengs opp bakken med den dårlige siden øverst. Jeg prøvde andre veien også, men på grunn av ankelen klarte jeg ikke å få skien på kant så skien begynte bare å skli så fort jeg la vekta mi på den. Fiskebein? Ha, ha, ha!

Jeg tråkket opp bakken så langt jeg orket, kanskje 20 meter, parallellstilte skiene og kjørte så nærme hyttedøra jeg kunne komme, fikk av meg skiene, kom meg inn i hytta, fikk av meg støvler og klær og tilbrakte resten av dagen utslitt på sofaen. Det var min lørdag. Søndagen var det samme prosedyre, samme prosedyre hver helg!

Å få på seg utstyret måtte jeg trene mye på. Jeg hadde fått plass på Beitostølen helsesportsenter, men for å komme dit og bli trygg i alpinbakken måtte jeg være selvhjulpen.

I slutten av februar kom jeg meg til Beitostølen og ble betraktelig bedre på ski. Så bra at de siste årene har jeg hatt sesongkort i Hemsedal.

I dag har vi leilighet i bakken. Alle i familien kan dra på ski akkurat når de vil, og alle kan bruke akkurat den tiden de trenger for å komme seg ut døra. Jeg henger med sønnen min på seks og kan se datteren min konkurrere.

Det er viktig med drømmer, men enda viktigere å gjøre noe for å nå dem.