En stakkar!

Jeg fikk hjerneslag for over 7 år siden, og jeg lever godt med en høyresidig lammelse. Det vil si at jeg går og drar på det ene benet og den ene armen. Det er veldig viktig for meg at folk ikke synes synd på meg, jeg vil ikke være en «stakkar». Jeg vil at folk skal heie på meg, det er en stor forskjell!

For noen år siden, datteren min på videregående gikk siste året på barneskolen, møtte hun meg i døra da jeg kom hjem fra jobb og sa: «Mamma, i dag måtte vi løpe rundt hele skolen, og jeg har jo så vondt i beinet». Jeg kjente at jeg ble irritert og spurte: «Vil du at jeg skal synes synd på deg, eller vil du at jeg skal være stolt av at du klarte det? Du må gi meg mulighet til å heie på deg. Du må omformulere deg». Du synes kanskje at jeg burde gitt datteren min en klem og sagt stakkars deg, jenta mi. Deg om det, jeg sa: «Du må si: Mamma, vet du hva? I dag klarte jeg å løpe rundt hele skolen selv om jeg har vondt i beinet! For da kan jeg svare: Hva, er det sant? Gratulerer, bra jobba! Give me five!»

Omtrent på samme tid, kanskje et halvt år senere. Det er første arbeidsdag etter påske, en planleggings dag. En kollega har vært på skitur til fjells, uten solkrem. Hun har annengrads forbrenning i halve ansiktet, og hun er så flau over tabben. Hun synker ned ved siden av meg, og klager sin nød: «Jeg er så flau, jeg har ikke engang turt å fortelle det til mamma.» Hun holder hånden opp foran halve ansiktet og synker enda dypere ned i sofaen. «Og ikke bare er det stygt, men det er jo så utrolig vondt også!» Hun synker, om mulig, enda dypere ned i sofaen, mens hun sier det siste slår hun meg på låret. Da skvetter hun til, hun har kommet på at hun sitter ved siden av en som hun antar har det enda verre. Hun retter seg opp og sier skamfullt til meg: «Sorry, det er ikke meningen og klage. Dette er jo ikke noe å klage over!» Da var jeg raskere enn vanlig og sa: «Neida, kom igjen, bare klag du, jeg sitter her og gleder meg over at jeg ikke ser ut som deg akkurat nå» Heldigvis begynte hun å le.

Men for noen dager siden, hos fastlegen, var jeg ikke like kjapp. Dagen før jeg kan kaste krykka jeg går med, etter en operasjon jeg har hatt i foten for nesten syv uker siden, kommer jeg ut fra legen med en engangshanske og krykke i den hånda som virker. Jeg skal betale for konsultasjonen på automaten. Jeg strever med å få på hansken med kun den hånda som hansken skal på. I det jeg har fått på hansken, oppdager jeg at lommeboka fremdeles ligger i veska. Nå er det ikke bare jeg som står og skal betale. En mor med en fem/seks år gammel datter har kommet bak meg i køen. Jeg leter desperat etter lommeboka i veska, finner den til slutt. Får ut kortet, putter det omsider riktig vei inn, slår koden, og strever med å få kortet oppi lommeboka igjen. Det hele tar litt tid, men etter syv år med trening synes jeg selv at jeg er nokså rask, selv med engangshanske. I det jeg dytter lommeboka oppi veska hører jeg dama bak meg si: «Stakkars!» Datteren spør: «Hvem da, mamma?» Moren svarer: «Ingen!»

Jeg er overrasket over egen reaksjon, klumpen i halsen og sinne, men også det at jeg krumnakket krykker meg ut fra bygget, lynraskt så de to ikke skal ta meg igjen på vei ut.