Slagkraftig
Hei, jeg heter Jannicke.
Jeg har alltid vært en person som liker å være i bevegelse; enten det er som lærer i klasserommet, som instruktør på sykkelsetet hos SATS, eller som mamma.
I 2013 endret livet mitt seg på et øyeblikk da jeg fikk et hjerneslag. Det etterlot meg med en halvsidig lammelse på høyre side og en hverdag som måtte bygges opp helt på nytt. Men det etterlot meg også med noe annet: Et krystallklart blikk på hva som faktisk betyr noe når vi møter hverandre.
Hvorfor Slagkraftig?
Jeg kaller konseptet mitt Slagkraftig fordi det krever en helt egen form for styrke å reise seg når systemet bare ser begrensninger. Jeg vet hvordan det føles å kjempe for å få undervise i gymsalen når andre tror du hører hjemme på sidelinjen. Jeg vet også at min verdi som pedagog, coach og menneske ikke sitter i hvor fort jeg løper, men i hvordan jeg bruker hodet og hjertet til å løfte andre.
Min misjon
I dag brenner jeg for å fjerne den "berøringsangsten" mange arbeidsgivere føler. Vi har over 100 000 mennesker i Norge med funksjonsnedsettelser som står klare til å bidra, men som ikke slipper til.
Gjennom mine foredrag deler jeg min historie, ikke for å få sympati, men for å vise vei. Ved å bruke verktøy fra coaching og relasjonsledelse, hjelper jeg ledere med å se forbi førsteinntrykket. Jeg vil vise at inkludering ikke er veldedighet, men en investering i kompetanse og et bedre arbeidsmiljø.
Litt om min hverdag:
• I klasserommet: Jeg underviser i naturfag, mat og helse og kroppsøving. Her lærer jeg ungdommen at det finnes mange veier til målet.
• I treningssalen: Som instruktør på SATS elsker jeg energien i Cycling og Senior Cardio. Bevegelse er medisin, uansett utgangspunkt.
• I hodet: Jeg studerer coaching og relasjonsledelse for å forstå de dypere prosessene som gjør at vi mennesker tør å satse på hverandre.
Jeg er gift, mor til to, og brenner for at vi skal se ressursene i hverandre. For bak enhver diagnose eller lammelse finnes det en uoppdaget ressurs som bare venter på en sjanse.
Foredrag: jeg tilbyr skreddersydde foredrag og coaching basert på faglig kompetanse og egen erfaring enten det er for fremtidens helsearbeidere bedrifter som vil styrke arbeidsmiljøet eller mennesker i motgang, er målet å se det samme: og ser ressursene som faktisk betyr noe.
For utdanning: faglig påfyll og motivasjon for helsefagstudenter og lærere
For mestring: motivasjonsforedrag og coaching for å finne veien videre etter motgang.
For næringslivet: verktøy for inkludering, relasjonsledelse og å se verdien bak førsteinntrykket.
Slagkraftige tekster om det å være funksjonshemmet: Jeg skriver også om temaer rundt mitt handikap, hjerneslag og livet.
Du kan også følge meg på Facebook og Instagram: Slagkraftig
Forfatteren av denne siden er positiv, født sånn og blitt sånn, altså dobbelt positiv. Og heter, tilfeldigvis, både JA og NIKKE eller Jannicke om du vil. Av og til tenker jeg at egentlig burde jeg ha hett, Neiriste. Når jeg er skikkelig irritert blir jeg veldig fort negativ, men er det ikke sånn med alle? Noen ganger må vi bare lette på trykket.
Jeg er en dame som synes det er veldig rart å bli kalt dame. Jente faller liksom bedre for meg. Jeg er 45 år, sporty, elsker å leke, tøyse og konkurrere. Jeg har to barn; en i fjerdeklasse og ei i andreklasse på videregående, begge er over middels utadvendte som sin mor. Jeg er gift med verdens kjekkeste og snilleste mann. Jeg jobber som naturfags- og gymlærer på ungdomsskole og som instruktør på SATS.
Om vinteren står jeg alpint, vi har leilighet i Hemsedal. Hele familien står på ski. Begge barna siden de var to, vi voksne hele livet! Ellers på fritiden trener jeg og lærer meg spansk når jeg ligger på sofaen. Ligger mye på sofaen. Etter jobb, når jeg kommer hjem, legger jeg meg på sofaen og sovner. Selv om sofaen står midt i en stue med åpen kjøkkenløsning. Om mannen min kokkelerer på kjøkkenet, yngstemann jubler av full hals når han leker at han har vunnet en viktig BeyBlade-kamp og TVen står på, sover jeg i underkant av en halvtime. Jeg våkner til utropet: «Nå er det mat!».
En dag kan begynne klokken 06.15, i hvert fall ringer vekkerklokka da. Klokka 07.00 er jeg oppe på kjøkkenet og lager frokost, primært til yngstemann og meg selv. Ostesmørbrød er sterkt ønsket, de er enkle å lage, særlig hvis vi har ferdig skivet ost. Jeg slipper å smøre smør på skivene, det er ingen som merker at smøret er utelatt. Halv åtte er frokosten ferdig og jeg roper på gjengen min. Jeg kaster i meg en bolle med korn, melk og yoghurt og går ut i entreen for å ta på meg ytterklær og sko. Ti minutter senere kommer minsten og kler seg. Da begynner konkurransen! Vi skynder oss ut døra også er det førstemann opp trappa. Jeg har aldri vunnet. Fra den dagen han klarte å gå trappa på egenhånd har han kommet opp først. Tro meg, jeg prøver alt jeg kan å vinne. Vi sykler til skolen, han på sin tohjulssykkel, jeg på min trehjuling. Han uten gir, jeg med motor. Han parkerer sykkelen sin nederst i skolegården, hopper oppi kurven min så blir han fraktet gjennom skolegården til klasserommet, jublende. Den yngste er levert jeg kan dra på jobb.
Jeg underviser naturfag på niende trinn, første time, deretter forter jeg meg til bilen og kjører et kvarter til Elixia. Der instruerer jeg først spinning så styrke. Deretter hiver jeg meg i bilen og kjører til en videregående skole som tilbyr helsefag. Jeg kobler opp datamaskinen min i et auditorium, jeg skal holde foredrag. Foredraget mitt heter: «Den som gir seg er en dritt» -en dritt er det ingen som har lyst til å være så derfor kan man ikke gi seg heller. Jeg venter til alle har satt seg så begynner jeg: «Hei! Jeg står her i dag fordi jeg har opparbeidet meg fire og et halvt års erfaringskompetanse i rehabilitering av hjerneslag. Målet med dette foredraget, er at du ikke gir opp neste gang du møter motgang, men også at du lærer om hjerneslag.»
Lydfil av innlegget med bilder