Blåveispiken

08.03.2019

«Lykke til, Jannicke!» Jeg har pakket svømmetøy og er på vei fra rommet mitt til svømmehallen. «Jo, takk» ler jeg litt oppgitt mens jeg vinker fra rullestolen. Medpasienter på Sunnaas hadde advart meg ved frokosten. «Skal du bade for første gang?» spurte de mens de lo litt ertende. «Du får passe deg så du ikke drukner!» Enda mere latter. De hadde virkelig gjort sitt for å advare: Alle hadde fortalt sine historier og alle endte slik: «-så la jeg meg ned og skulle svømme, men gikk rett til bunns» Jeg smilte mens jeg trillet inn i heisen. De visste ikke hvor god jeg var til å svømme. De visste ikke at jeg måtte svømme en runde i bassenget på lærerhøyskolen mens de andre studentene måtte stå på kanten og se på min fantastiske teknikk. Så svømme med en arm og et bein det skulle jeg nok klare, i hvert fall et lite stykke.

Jeg kom meg ut i bassenget og la meg på svøm. Tippet lynraskt over til høyre og gikk rett til bunns! Jeg satte beina i bunnen og reiste meg sjokkert opp. Hva skjedde? Etter å ha kommet meg, begynte jeg å le. De hadde rett, svømme var umulig!

Det er generelt veldig skummelt å miste balansen mot høyre for jeg har ingenting å ta meg imot med. Armen min virker ikke. Kan ikke brukes til noe! Jeg gjør ALT med venstre hånd; deler grønnsaker, knyter skolisser og pakker inn gaver med til- og frakort og pakkebånd. Jeg sitter alltid med hånda under bordet, vil ikke se den. Har tenkt på, mange ganger, å amputere den. Falle gjør jeg også med en hånd, når jeg faller mot venstre. Når jeg faller mot høyre faller jeg uten hender, da tar jeg imot med ansiktet. Det blir ikke pent. Ikke pent på over to uker, minst.

I mai 2013 falt jeg på A-hus. Skulle bare åpne vinduet. Reiste meg fra senga tok ett skritt med go`beinet mot vinduskarmen og åpnet vinduet. Skulle tilbake mot senga, da med den affiserte siden først. Det neste jeg husker er at jeg ligger på gulvet, tårene spruter og jeg prøver å gråte så høyt jeg kan, finner ut at ingen kan høre meg. Bestemmer meg for å komme meg oppi senga på egenhånd. Jeg klarer på mystisk vis å komme meg oppi senga. Skal trekke i snora for å få hjelp så tar jeg meg til panna og kjenner den største Donald-kulen jeg noen gang har kjent. Jeg tenker at dette blir trøbbel, så griper jeg etter telefonen og tar en selfie, før jeg trekker i snora.

I desember 2016 var jeg i mitt livs form etter å ha deltatt i et treningsprosjekt. Jeg sto på ski i Hemsedal. Denne vinteren var det ekstremt lite snø, det som var av snø var blitt til is i bakken. Jeg var storfornøyd med egne svinger, følte meg som verdensmester. Plutselig hektet høyre ytterkant og jeg husker bare at en svenske prøvde å få kontakt med meg. Jeg hadde så vondt i armen. Den var brukket og jeg måtte gipses på legevakta i Hemsedal. Det var først da jeg så meg i speilet på legevakta at jeg skjønte at det ikke bare var armen, men også øye. Ny blåveis!

Også nå for 2 uker siden, februar 2019, skjedde det igjen! Jeg skulle skritte over en skohaug mister balansen vipper over mot høyre. I enden av skohaugen står det et brannslokkingsapparat som jeg klarer å treffe med høyre øyebryn. Blått øye igjen! Dette brannslokkingsapparatet ble i hvert fall brukt til noe, slå en dame i sin beste alder både gul og blå. Men gul, blå, lilla, rød, rosa og til og med grønn er ikke helt svart, for jeg har spart masse penger i det siste for mannen min går gladelig og handler. Han er sikkert ikke så veldig stolt over konas blå øye. Shoppe? Tror ikke det. Det er ille nok å gå inne på jobb med solbriller. Litt komisk blir det jo når tiende klasse hilser på meg med: «YO!»

Heisdørene går opp jeg triller rullestolen ut og møter forventningsfulle blikk fra medpasienter. «Hvordan gikk det? Hvor langt svømte du?» Jeg løfter på skulderen og slår oppgitt ut med armen. «Jeg gikk rett til bunns» Da utbryter en medpasient: «Det er jo derfor det heter slagside!»

Jeg ler når jeg tenker på den kommentaren. I dag to uker etter «havariet» går jeg enda under navnet: «Helga Ingstad»