Et slagkraftig foredrag!

I høst ble jeg kontaktet av kjørelæreren som lærte meg å kjøre med kule på rattet. Han lurte på om jeg kunne komme og holde foredrag for kjørelærere, dele mine erfaringer. «Selvfølgelig» svarte jeg og tenkte at der kunne jeg, endelig, fortelle HELE historien. På det tidspunktet jeg begynte å ta kjøretimer, for å venne meg til å kjøre på en ny måte, ble jeg fulgt av NRK PULS. Det var mange sider av historien de ikke kunne ta med i sitt program.

Jeg lette igjennom gamle e-poster mellom NAV og meg selv. Jobbet meg grundig og systematisk gjennom alt jeg kunne finne som kunne minne meg om hvordan hele historien var. Jeg ville fortelle om alt fra psykologisk testing på Sunnaas til hvordan jeg ble behandlet på telefonen av en ferievikar fra NAV.

Hvis du er redd for å møte på personer med hjerneskader i bil, så trenger du ikke det. Pasienter må igjennom psykologiske tester og synstester i tre dager og bestå alle, før de kan få førerkortet tilbake. I tillegg må de også vise at de behersker utstyr de skal bruke før de kan begynne å øvelseskjøre med utstyret. Hvis du også klarer å overbevise både ergoterapeut og kjørelærer om at du er beregnelig, da kan du begynne å ta kjøretimer.

I august 2013 klarte jeg ikke testene, men ett halvt år senere bestod jeg også øvetesten i bil. Jeg ba om et møte med det lokale NAV-kontoret. I det møtet ble jeg forklart at min mann og jeg tjente for mye til at jeg kunne få dekket noe som helst. Jeg forlot møtet i den tro at jeg måtte dekke ombygging av bilen selv. Etter å ha snakket med flere personer i samme situasjon, skjønte jeg at dette var en misforståelse. Ombygging av bil fikk man dekket. Da kontaktet jeg PS trafikkskole og begynte å ta kjøretimer. Etter å ha vist Sunnaas at jeg kunne kjøre med utstyret jeg trengte, bestod jeg også prøvekjøring hos biltilsynet tidlig i juni. Da kunne jeg sende inn søknad om kule på rattet.

Jeg kjøpte en Nissan Leaf midt i juli. I august hadde jeg fått innvilget opphold på Cato-senteret og siste del av juli skulle vi på ferie. Derfor ville jeg forsikre meg om at NAV ikke manglet noe i min sak, slik at når jeg var ferdig på Cato-senteret å skulle tilbake på jobb, kunne jeg kjøre egen bil.

Jeg ringer til NAV og spør om de har alle papirene de behøver i min sak. En dame svarer i andre enden at det kan ikke hun vite, da hun er sommervikar. Jeg gir henne fødsels- og personnummer og spør om hun ikke bare kan åpne min mappe for å se om det står at noe mangler. Etter mye diskusjon tillater jeg meg å poengtere at NAV er et utrolig tungvint system. Hvorpå damen i andre enden svarer «Ja, så synes du NAV er tungvint, da har ikke du jobbet i reiselivet» Jeg tror rett og slett ikke mine egne ører. Jeg hisser meg opp og nevner at jeg blir fulgt av NRK om det å få tilbake førerkortet. Da får damen i andre enden en helt annen tone og lover at hun skal få noen til å kontakte meg dagen etter. Dagen etter ringer en superhyggelig dame og kan fortelle at det er ett dokument de mangler, mannen min kjører umiddelbart ned på Økern med dokumentet de mangler, og vi kan dra på ferie.

Noen uker etter, på Cato-senteret, ringer telefonen min. Det er damen fra NAV som ringer og spør hva slags kule jeg skal ha. «Finnes det mange forskjellige?» spør jeg. Det gjorde det så jeg måtte komme til Økern for å velge kule. «Men det blir vanskelig, for jeg er i Son på opptrening» svarer jeg oppgitt. «Jammen da ordner vi det slik at du kan ta en taxi fra Son til Økern, velge rattkule så tar du taxi tilbake til Son» Jeg svarer, ordentlig oppgitt, at jeg ikke var på Cato-senteret for å kjøre taxi, men for å trene. Jeg spør damen pent om ikke hun bare kan sende meg bilde av rattkulene så kunne jeg velge ut fra dem. Hun mente at det var jammen en god ide og sendte meg bildene. Jeg fant to rattkuler som lignet den jeg hadde kjørt med på Sunnaas og meldte tilbake at jeg ville ha en av dem. Da fikk jeg raskt svar tilbake at de ikke syntes mitt valg var så godt, men at ett godt valg ville være denne! «JA, JAMMEN DA TAR JEG DEN DA»

Hele denne historien står jeg forrige fredag og forteller i mitt foredrag til kjørelærerne. Jeg påpeker også at denne saken tok et halvt år og understreker at NAV brukte veldig mye penger på taxi for meg dette halvåret.

Når foredraget er over venter flere spørsmål, til slutt ett fra bakerste rad. En mann, litt forsiktig: «Jeg og mine to kompanjonger her, vi er fra NAV» Jeg kjenner jeg blir helt satt ut og utbryter «også er det ingen som advarer meg». Jeg begynner å le, og heldigvis, det gjør alle andre også.

Mannen fra NAV takker for historien og sier at det er akkurat slike historier de trenger å høre for å bli bedre. Jeg vifter bort tanken om mersalg; et slagkraftig foredrag for NAV, takker pent for meg og drar.