Hvordan begynte det?

Mars 2012

Jeg stod på badet og sminket meg, jeg hadde ikke dårlig tid for jeg begynte ikke på jobb før halv ti. Akkurat passe med tid. Jeg gledet meg for jeg jobbet bare en dag i uken. Mannen min jobbet fire dager, sånn ordnet vi barselpermisjonen. Nå lå han oppe i stua og lekte på gulvet med vår sønn. Jeg tok fram kajalen, lente meg mot speilet og skulle til å tegne en strek under det ene øyet. Plutselig begynte lysstoffrøret å blinke. Jeg ble veldig oppgitt, god tid hadde jeg ikke. Jeg tok med meg et lite speil og gikk opp i stua for å sminke meg der. Jeg satte en stol inntil vinduet og et speil i vinduskarmen. «Det var da veldig merkelig at det blinket her også», tenkte jeg og så opp på spottene i taket. Det var ikke noe galt med dem. Jeg sminket meg ferdig, kajal og maskara. Jeg snudde meg på stolen og kikket ned på de som lekte på gulvet. Da jeg så på sønnen min, så jeg ikke mannen min og motsatt. Jeg nevnte det for mannen min mens jeg plukket med meg matpakke og gikk ut i gangen for å ta på meg sko. Da jeg var klar til å dra, stoppet jeg opp et lite sekund og sa spørrende: "Kanskje jeg ikke burde kjøre bil?" "Er det ille?" spurte han. "Nei, nei, nei," svarte jeg og forsvant ut døra.

Etter at jeg hadde satt meg i bilen fortsatte blinkingen. Jeg tenkte at jeg burde ringe fastlegen. Det gjorde jeg, fra bilen, kjørende gjennom tunnelen med synsutfall. Når jeg tenker på det i ettertid, er galskap det første ordet som slår meg. Jeg beskrev opplevelsen jeg hadde til legesekretæren, og spurte om hun syntes jeg skulle komme inn. Hun satt meg opp til en strakstime. Jeg rakk jeg innom jobben for å melde fra at jeg ikke kom. I det jeg avsluttet samtalen sluttet det å blinke.

På jobben begynte jeg å kjenne etter, var det noe annet galt? Jeg var nummen i ansiktet og utover i den ene armen. Jeg kjente at jeg fikk panikk, begynte å tenke på tanta mi som fikk hjerneblødning da hun var 28 år. Jeg begynte å gråte. Morfaren min hadde også hatt hjerneblødning i ung alder, var det min tur nå?

I gangen møtte jeg en god venninne og kollega som roet meg ned. Det trengte ikke å være noe galt, hun hadde opplevd flimring for øynene flere ganger, blitt utredet og fått diagnosen migrene. Jeg roet meg ned og kjørte til legen. Det var flere på jobben som tilbød å kjøre meg, men jeg avslo, det var nok bare migrene.

Hos legen beskriver jeg hva som har skjedd, han mistenker netthinnefall og tar umiddelbart kontakt med en øyelege. Øyelegen tror ikke det er det, men fastlegen insisterer på at jeg skal få en undersøkelse da moren min har en øyesykdom. Jeg får en time, to og halv uke senere. Fastlegen er bekymret for øynene, jeg er bekymret for hjernen min. Jeg foreslår at hun skal måle blodtrykket mitt, som har vært litt høyt etter fødselen. Jeg nevner også tanta og morfaren min og hun roer meg ned og sier at jeg skal få gå et døgn med blodtrykksmåler. Noen dager etterpå får jeg beskjed av fastlegen at hvis det finnes noen som har perfekt blodtrykk, så havner jeg i den gruppa. Påskeferie står for døren, og jeg går inn den døra med stor ro.