Livsfarlig handikapsykkel

Min sykkel har tre hjul og er en svær trehjulsykkel, kjempesvær! Jeg har hørt flere peke på sykkelen min og si: «Se på den flotte lastesykkelen, med så lavt innsteg!» Nå skal det sies at her jeg bor er gjennomsnittsalderen godt over pensjonsalder. Jeg er helt sikker på at mine åttendeklasseelever ikke var like imponert i dag da jeg kom syklende opp i skolegården; heseblesende, med sykkelhjelm selvfølgelig, rosa jakke, brannbilrøde bukser og verdens største svarte polvotter. På pedalene er det bøyler som jeg må dytte skoene mine inn i, så hardt at det er vanskelig å få føttene av pedalene. Noen av elevene stod og måpte, noen elever snudde seg bort, noen begynte å fnise og de aller fleste dro på smilebåndet. Jeg latet som ingenting, jeg tok på meg «dette er den mest naturlige ting i verden-minen» Selv om jeg også synes at jeg ikke så ut i måneskinn!

Turen i dag GIKK til Hvervenbukta, jeg syklet. Det så ut som elevene hadde hatt en fin dag da våre veier skiltes. Jeg syklet alt jeg kunne hjemover. På Hauketo stasjon stoppet jeg for å finne fram AirPodsene, for å kunne høre på en podkast mens jeg syklet videre. Nå har jeg kommet til den delen av min sykkelhistorie, som forklarer hvorfor sykkelen min er, om ikke livsfarlig så i alle fall farlig.

Sykkelen har en spak på stanga, rett under styret, som fungerer som brekket på en bil, slik at sykkelen ikke skal begynne å trille når man har parkert eller stoppet for å fikse noe. Når man har bare en hånd som virker er det kjempepraktisk å bruke denne stopperen, slik at man kan slippe sykkelen for å finne fram sine høretelefoner. Det er faktisk så praktisk at det rett og slett har gått automatikk i å sette på brekket når jeg stopper.

Når jeg nå stopper på togstasjonen tror jeg at jeg har blitt fartsblind. Før jeg står helt stille strekker jeg fram den armen som virker, og setter på brekket! Full stans! Jeg stuper fremover, men sitter fast i pedalene. Nå tenker du kanskje, heldigvis, og det gjorde jeg også, i noen få sekunder, før jeg oppdager at jeg ikke er sterk nok i armen til å dra meg selv opp på sete igjen. Sakte, sakte sklir jeg nedover og tenker jammen fin lastesykkel jeg har, med så lavt innsteg! Så oppdager jeg at haka mi slipper styret og knærne rolig når bakken. Der står jeg fast, helt låst! Begge hender på styret, knærne i bakken og begge føttene sitter fast i pedalene, helt fast! Jeg tenker fortvilet - hva gjør jeg nå?

Heldigvis er jeg på Hauketo stasjon, hvor det er flere mennesker og med «dette er den mest unaturlige posisjon i verden-minen» roper jeg så forsiktig, prøvende og stille jeg kan: «hjelp, hjelp!»

En dame, som snakker i telefonen begynner å bevege seg usikkert mot meg. Jeg ser på henne med et bedene blikk, for nå begynner denne posisjonen og bli ordentlig ubehagelig. Jeg spør damen som stadig prater i telefonen: «Kan du hjelpe meg med å få løs beinet mitt?» Damen ser dumt på meg og foten min og spør to gutter i videregående skole-alder om de kan hjelpe meg. Jeg sier til gutta at de bare må dra selv om jeg får vondt. Det gjør de, selv om jeg jamrer og bærer meg når de røsker og drar, klarer de til slutt å løsne beinet mitt. Jeg takker: «Tusen, tusen takk! Takk skal dere ha!» Mens jeg ruller meg rundt på asfalten og kommer meg opp i stående, gjør jeg honnør, og hører meg selv si, med den mest naturlige minen i verden: «Skulle ikke tro at denne dama er spinninginstruktør!»