Man vet hva man har, men ikke hva man får!

29.11.2019

For en uke siden fikk jeg beskjed om at jeg skal opereres i mai. Det er foten min som skal opereres. Spastisitet gjør at jeg går på en krøllet tå, det er en smerte det er umulig å ignorere. Tro meg, jeg har prøvd. Jeg har også klippet hull i flere par sko for å klare å gå og trene, gnagsår! Sykemelding er ikke et alternativ, det orker jeg ikke! Jeg kan jo ikke få sykemelding for å pleie et «gnagsår og en vond tå!»

«Når vi allikevel skal korte tåa og smalne foten så kan vi flytte på den senen.» Legen ser på meg når han sier det. «Vent her litt» sier han og går ut og henter en kollega. Begge kommer inn igjen og legen som ble hentet, kjenner og ser på foten min. «Pek tåa innover» Nå har denne legen har tatt over som kommandant over foten min. «Og utover» «Det klarer jeg ikke» svarer jeg. «Ikke litt engang»

Jeg kjenner jeg må ta meg sammen for å gi kommandanten en sjanse. Vi har nemlig vært i denne situasjonen før, i 2014/2015. Den gangen på Sofies Minde. Jeg var der for å få fotsenger. Den gang som nå ble det hentet inn en annen for å se på foten min. De snakket legespråk, om min fot, over hodet på meg, i begge betydninger av uttrykket. Den gangen ble jeg fornærmet da de snakket om min fot på et «språk» jeg ikke forsto, på en måte som gjorde at jeg forstod at de ikke ville at jeg skulle forstå. Jeg fortalte legen, også tydelig fornærmet, at det var min fot de diskuterte og at jeg gjerne ville vite hva de hadde diskutert. Han svarte at de hadde diskutert å flytte sener i foten min. Jeg ble, om mulig enda mer frustrert, irritert og fornærmet. Ikke nok med at jeg ikke visste at dette var mulig, men det virket som de ikke hadde tenkt å fortelle meg det heller! Snurt snøret jeg mine sko med en hånd. Legen fulgte nøye med så spurte han: «Hva kommer det av at jeg som kan bruke begge hender har sko med borrelås, men du som bare bruker en hånd har skolisser?» Jeg kjente at nå var det nok! «Det er fordi jeg er mer forfengelig enn deg, det» Jeg marsjerte ut av kontoret hans, med en tilfredshet over å ha kommet på en bra kommentar til riktig tid.

Flytte sene? Etter et hjerneslag er det mange som får lammelser. Hjernen klarer ikke lenger å styre kroppen slik den pleide. Noen muskler klarer hjernen å kontrollere, andre ikke. Min hjerne har altså kontakt med noe muskulatur i foten. Ved å flytte senefestet løfter muskelen, i mitt tilfelle, foten mer rett frem og når jeg går, er målet at hælen skal møte gulvet først.

Man vet hva man har, men ikke hva man får. Tenk om operasjonen ikke går som planlagt. Enhver operasjon innebærer en risiko. I januar 2016 virket ikke blokaden, som skulle bedøve armen min, i en operasjon etter et armbrudd. Det er det verste jeg har vært med på. Tenk om blodsirkulasjonen er så dårlig at sårene ikke vil gro? At senen ikke lar seg feste? Bedøvelsen ikke virker? Om resultatet blir verre enn det er i dag?

«Men jeg har ikke tid til noen operasjon nå, har dere sett hvor mye snø det er i fjellet? Jeg skal kjøre snowboard, jeg!» Kommandanten smiler, rister litt oppgitt på hodet, som han ikke tror det han hører, så spør han litt oppgitt: «Ja, når har du tid da?» «Til våren!» svarer jeg. «Ja, men da sier vi i mai da!»

Så nå går jeg og gruer meg til mai og prøver å tenke glade tanker. Det blir ikke et problem denne helgen, for nå er jeg på vei til Hemsedal for å kjøre snowboard!