Å holde ut utholdenhet

Hvert eneste foredrag får jeg spørsmål som: «Hva er det som driver deg?» «Hva er det som motiverer deg?» Hver eneste gang svarer jeg, inni meg selv: -Det vet jeg ikke, burde jeg ikke motiveres eller drives? Så svarer jeg: «Jeg har jo ikke noe valg» Jeg har aldri noen gang, som Cato Zahl Pedersen sier: «tatt valget». For meg er det ikke noe valg. Å gi opp, er ikke mulig! Ofte er jeg så sliten at jeg skulle ønske jeg hadde et valg, men det har jeg altså ikke. Jeg er JA NIKKE og gir meg ikke. Jeg sier ALLTID ja! Til min manns store fortvilelse, for hjemme så sier det stopp, da går lufta ut av ballongen. På dagtid kan jeg holde på eller roe ned, begge deler fører til hvile mellom klokken 16 og 17.

For et år siden fikk jeg et spørsmål; kunne jeg tenke meg å være med på et forskningsprosjekt. Målet var å finne ut om utholdenhetstrening kunne redusere faren for gjentagelse av hjerneslag. Ikke overraskende svarte jeg JA! Prosjektet gikk ut på at personer som hadde hatt hjerneslag for over tre år siden, skulle trene 4 ganger 4 minutters intervalltrening på 3D mølle: 10 minutters oppvarming deretter 4 minutter hard jobbing, 3 minutter aktivhvile; 4 ganger, avslutte med 10 minutters nedtrapping. Totalt 45 minutter med trening. Dette skulle gjennomføres tre ganger i uka i åtte uker. To og to ble vi satt sammen for å gå eller løpe på mølle, alt ettersom hva man mestret. Jeg måtte gå, på det bratteste 15% stigning, etter hvert fikk jeg også opp tempo: 4,3 km/t. Jeg trente tre ganger i uka på mølle, mandag, onsdag og fredag. På tirsdager og torsdager var jeg instruktør på Elixia. Jeg trente fem kondisjonsøkter i uka, så mye hadde jeg aldri trent før. Jeg tok O2 test før jeg begynte treninga: 36,84. Etter åtte uker med trening skulle det testes igjen; 41,97, jeg fikk beskjed om at forbedringen var enorm!

I tillegg til all treningen jeg la ned, jobbet jeg 50% som lærer, men jeg var ikke mer sliten! De 4-5 første ukene var jeg mer sliten, følte meg som en godt brukt skurefille, men etter hvert følte jeg meg som kongen på haugen. Jeg kunne takle hva som helst. Jeg følte at det var lett å puste! Hadde aldri følt at puste hadde vært vanskelig før, men merket nå at puste var betraktelig lettere!

SÅ BRAKK JEG ARMEN! Når jeg var, på tross av mitt handikap, i mitt livs beste form, brakk jeg armen! Stod alpint i Hemsedal, isete i bakken, følte meg utrolig god, antagelig litt for god. Men når man velger å stå på ski med eller uten handikap, faller man, det er ikke til å unngå. Jeg fikk treningsforbud, på grunn av fallfare, i åtte uker og kondisen ble betraktelig dårligere

Forskningsprosjektet begynte med åtte ukers kontrollert trening, men strakk seg over ett år. Jeg måtte begynne å trene igjen, denne gangen for meg selv. Jeg var instruktør to ganger i uka og gikk på mølle en gang i uka.

Etter et år, onsdag forrige uke, var det duket for avslutning på prosjektet, ny O2 test: veldig nært 40! Om et år får vi vite resultatet av forskningen, men jeg er sikker: Kondisjonstrening reduserer ikke bare faren for nytt hjerneslag, kondisjonstrening reduserer faren for å få hjerneslag, men gir også økt velvære!

Hva som driver meg: økt velvære og økt deltakelse!