Overlegent underlegen

Da jeg var liten fikk jeg høre: «Rett deg opp, Jannicke, du ser ut som en S!» Enda jeg danset flere ganger i uken, så jeg ut som en S. Det var først da jeg begynte å jobbe som instruktør på SATS i 1998 at jeg ble bevisst at det å rette meg opp gjorde at jeg så både stolt og sterk ut, og det var jeg jo også, både stolt og sterk. Fra 1998 til 2013 så var jeg både stolt og sterk, så stolt og sterk at jeg kunne fremstå som overlegen.

I april 2013 fikk jeg hjerneslag, lå i koma, var på sykehus og institusjoner, satt i rullestol og trente meg opp igjen og i dag så fremstår jeg sikkert som stolt og sterk. Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere, heter det, men ikke nødvendigvis stoltere må jeg legge til. Jo, jeg er stolt av alt jeg får til, jeg ramser opp og skryter gjerne; Ungdomskolelærer i naturfag og kroppsøving, instruktør på SATS Cycling og Senior, foredragsholder, likeperson og treningsinstruktør for slagrammede, redaktør for «Hjernecella» og ikke minst, på vinteren står jeg på snowboard og ski. Alt på tross av min høyresidig lammelse. Jeg fremstår som overlegen.

Allikevel, dersom du ser meg parkere bilen min på en parkeringsplass for forflytningshemmede, er jeg ikke veldig stolt når jeg kommer ut. Jeg møter sjeldent blikket ditt, der du står for å kontrollere at jeg fortjener parkeringsbevis for forflytningshemmede. Jeg lurer på hva du hadde gjort hvis jeg hadde gått normalt. Vet du hva? Jeg tror ikke du hadde foretatt deg noen ting. Ingenting annet enn å riste på hodet, også hadde du fått bekreftelse på dine antagelser. Når du nå ser at jeg sliter med et handikap, setter du hodet ditt ørlite grann på skrå og tenker: STAKKARS! For med blikket senket og ryggen krum, føler jeg meg underlegen.

Men det er ikke ditt blikk som er det verste, det er meg sjæl. Når jeg for eksempel står engstelig for å miste balansen i en rulletrapp, og klamrer meg til feil side, den venstre! Med høye skuldre og hodet senket står jeg livredd for at en som meg, før 2013, skal komme løpende bak meg å rope: «VI STÅR VEL TIL HØYRE OG GÅR TIL VENSTRE, GJØR VI IKKE?» Da hadde jeg dødd. Nå er sannsynligheten for å møte en tidligere versjon av meg selv i rulletrappa, svært liten. Problemet er bare det at jeg møter meg selv i døra oftere enn du aner. For jeg er meg selv underlegen.

Det gjør at jeg, hver dag, står og går på for å vise deg, men mest meg selv, at jeg duger! Slik at jeg kan møte en tidlig versjon av meg selv i døra med hevet hodet. Hver dag sovner jeg nesten før hodet treffer hodeputa, for jeg sliter meg ut hver dag. Jeg er så glad for at jeg ikke tror på et liv etter døden. Misforstå meg rett, jeg ønsker ikke å dø, for jeg er veldig glad i livet, MEN når jeg dør en gang, da skal det stå på min gravstein: Please do not desturb! Nå har jeg gjort mitt! Her hviler en underlegent overlegen!