Pasienten, en ubrukt ressurs
Da jeg begynte som lærer i 2001, underviste jeg fra tavla. Det elevene fikk med seg ble de kreditert for, og karakterene ble satt i forhold til det. I dag er det helt annerledes! Jeg går fremdeles igjennom et tema fra tavla, men etter endt undervisningsøkt stiller jeg et utgangsspørsmål. Spørsmålet er nøye gjennomtenkt og viser om elevene har forstått det jeg har gått igjennom eller ikke. Jeg sorterer besvarelsene etter timen. Neste time blir de satt sammen i par, en som har svart riktig og en som har svart feil. De får mange tilsvarende oppgaver, og oppgavene er ikke besvart før begge kan forklare hvordan de kom fram til svaret. Etter denne økta må de også besvare og levere en oppgave før de går til friminutt og nå er det bare en eller to som ikke har riktig svar. De får tilbud om å komme til meg etter skoletid.
Hvordan rehabiliteres pasienter i Norge? Jo, de får øvelser av fysioterapeuten! Øvelser som ALLE vet at det er OVER, en overhengende fare for at ikke blir gjort. Da kan fysioterapeuten si: «Pasienten har fått øvelser av meg, men han valgte og ikke gjøre dem.» Og på denne måten har fysioterapeuten fraskrevet seg alt ansvar.
Det var tider det, da det var viktigere å overholde egen arbeidstid, enn å bry seg med om elevene mestret eller ikke. Den gangen synes jeg at jeg hadde lang ferie. I dag avspaserer jeg med god samvittighet.
Hvorfor får ikke pasienter tilbud om å bli plassert i grupper? Grupper hvor pasienter kan gjøre avtaler om trening. Det er mye lettere å bryte en avtale med meg selv, enn med andre. Da kan man avtale å gå å trene på «Rehabiliteringstreningssenteret» og gjøre øvelsene som de må gjøre, trene kondisjon eller være med på andre gruppetreningstimer.