Sykkelen min, frihet jeg trodde jeg hadde mistet for alltid

Hvis noen hadde spurt meg for noen år siden hva en sykkel betyr, ville jeg sannsynligvis svart at det er et treningsredskap eller en måte å komme seg fra A til B på.

I dag ville jeg svart noe helt annet.

For meg betyr sykkelen frihet. Håp. Fellesskap. Livsglede.

Den betyr at jeg har fått tilbake en del av livet mitt som jeg trodde var tapt for alltid.

Da jeg fikk hjerneslag, mistet jeg mye mer enn funksjon i kroppen. Jeg mistet spontaniteten. Friheten. Muligheten til å bare dra ut og oppleve verden slik jeg hadde gjort før. Plutselig måtte alt planlegges. Alt vurderes. Alt kostet energi.

Det er mye man sørger over når livet plutselig blir annerledes.

Noe av det jeg har savnet aller mest, er naturen.

De stille skogsveiene.

Stiene som slynger seg innover i marka.

Følelsen av å komme til steder der det ikke finnes biler, asfalt eller støy. Steder hvor man bare kjenner vinden, lukter skogen og hører naturen.

Jeg trodde ærlig talt at mange av disse stedene var blitt en del av fortiden min.

Så kom sykkelen inn i livet mitt.

Og den åpnet en dør som jeg trodde var stengt.

Plutselig kunne jeg komme meg innover i Østmarka igjen. Jeg kunne følge skogsveier i Trysil. Jeg kunne oppleve fjellet rundt Gol og Hemsedal. Steder som etter slaget virket helt uoppnåelige. Steder jeg aldri i min villeste fantasi trodde jeg skulle få besøke igjen.

Likevel sto jeg der.

Jeg husker flere ganger at jeg har stoppet sykkelen helt opp bare for å ta inn øyeblikket.

Jeg har stått alene ute i skogen eller på fjellet og sett utover landskapet med en klump i halsen og tårer i øynene.

Ikke fordi jeg var trist.

Men fordi jeg var så ufattelig takknemlig.

Takknemlig for å få oppleve dette igjen.

Takknemlig for at livet fortsatt kunne overraske meg.

Takknemlig for at det jeg trodde var umulig, faktisk var mulig.

Den følelsen er vanskelig å beskrive. Det er en helt vill glede. En glede som kommer når man har mistet noe man elsker, og plutselig får det tilbake. Kanskje ikke på samme måte som før, men godt nok til at hjertet kjenner igjen følelsen.

Men det aller viktigste sykkelen har gitt meg, handler egentlig ikke om stedene jeg kommer til.

Det handler om menneskene jeg får være sammen med på veien.

I mange år har jeg opplevd at venner og familie har vært ute på tur, gått til steder jeg ikke kunne komme til eller gjort aktiviteter jeg ikke kunne delta i. Jeg har møtt dem etterpå. Satt rundt middagsbordet. Hørt historiene. Smilt og vært glad på deres vegne.

Men innerst inne kjente jeg også på noe annet.

En ensomhet.

For jeg var jo ikke der.

Jeg hadde ikke sett utsikten.

Ikke kjent mestringen.

Ikke vært med på latteren underveis.

Jeg fikk ta del i feiringen av opplevelsen, men ikke i selve opplevelsen.

Og det er en forskjell som gjør vondt.

Når alle rundt deg deler minner som ble skapt den dagen, og du ikke har noen egne å bidra med, kan man føle seg alene selv om man sitter midt blant mennesker man er glad i.

Det er en sorg jeg tror få mennesker forstår før de har opplevd den selv.

Nå er det annerledes.

Nå får jeg være med.

Ikke bare etterpå.

Ikke bare under middagen.

Ikke bare når historiene fortelles.

Jeg får være med når historiene skapes.

Jeg er med når turen starter.

Jeg er med når bakken blir bratt.

Jeg er med når vi stopper for å ta bilder.

Jeg er med når latteren kommer.

Jeg er med når vi når målet.

Jeg er med hele veien.

Og kanskje er det nettopp derfor sykkelen betyr så mye for meg.

Den har ikke bare gitt meg tilgang til naturen igjen.

Den har gitt meg tilbake følelsen av å høre til.

Den har gitt meg opplevelser sammen med menneskene jeg er glad i.

Den har gitt meg minner som ellers aldri ville blitt skapt.

Uten den sykkelen hadde jeg ikke stått på mange av stedene jeg elsker. Jeg hadde ikke kjent den lykken som kommer når jeg ser utover et landskap jeg trodde var utenfor rekkevidde. Jeg hadde ikke delt så mange opplevelser med venner og familie.

Der andre kanskje ser en sykkel, ser jeg noe helt annet.

Jeg ser frihet.

Jeg ser muligheter.

Jeg ser fellesskap.

Jeg ser håp.

Jeg ser beviset på at selv etter et hjerneslag kan livet fortsatt være fullt av eventyr.

Og hver gang jeg setter meg på sykkelen, kjenner jeg på den samme følelsen:

Jeg fikk livet mitt tilbake. Ikke det samme livet som før. Men et liv fullt av naturopplevelser, mestring, vennskap og glede. Et liv jeg aldri trodde jeg skulle få leve igjen.